For å planlegge målingene skikkelig, må man orientere seg om støykilder og driftsforhold ved virksomheten. Man må bestemme hvilke støyende arbeidsoperasjoner som må kartlegges. I denne fasen vurderes også hvordan personellet kan deles i grupper med noenlunde lik støyeksponering. Ofte passer det å følge yrkestitler. Eksempler er sveiser, sandblåser, maler, mekaniker, boredekksarbeider o.l.
Målingen skal være representativ for den situasjonen man ønsker å undersøke. Vanligvis gjelder dette en typisk gjennomsnittlig arbeidsdag. Det kan også være behov for å sjekke mer ekstreme situasjoner. Eksempler på slike er brønnrensk på boreplattformer. Under brønnrensk brukes ventiler og flammebom på nær maksimal kapasitet og det kan bli svært høye lydnivåer over store deler av dekksområdene på plattformen.
Noen arbeidstakere har svært varierende arbeidsforhold. Da kan det være vanskelig å beskrive en typisk arbeidsdag. Dette gjelder f.eks. mekanikere som arbeider i ulke miljøer med varierende oppgaver. Både regelverket for støy og målestandardene åpner for å vurdere en typisk gjennomsnittsuke. Mekanikere og elektrikere er eksempler på slike grupper som kan jobbe periodevis rundt på forskjellige deler av en installasjon. I slike situasjoner er det aktuelt å avklare om den mest støyende arbeidssituasjonen er vedvarende over lenger tid enn en uke. I så fall er kanskje ikke de stillere periodene så relevante sett i forhold til regelverket og man kan utelate disse fra målingen.
På steder med jobbrotasjon brukes gjerne en ukesplan for rotasjonen. Da kan det være riktig å beregne et snittnivå for alle operasjoner som utføres i løpet av en uke.
Uansett er det viktig å beskrive hvordan situasjonen er og hva man har valgt å måle. Også her må man være grundig med å rapportere hvilke forhold som er kartlagt.