Er Barentshavet spesielt sårbart?
Havområdet fra Lofoten og nordover i Barentshavet er et av de mest produktive i verden, med en vesentlig del av Nordøst-Atlanterens marine ressurser. Områdene inneholder betydelige ressurser av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Det er viktig å forstå forskjellen mellom verdi og sårbarhet, det at et havområde har stor verdi betyr ikke nødvendigvis at det er sårbart. De betydelige økonomiske verdiene og naturverdiene i nord blir noen gang brukt som begrunnelse for å vurdere dette området som mer sårbart enn de sørlige delene av norsk sokkel, men verdi er ikke det samme som sårbarhet.
Samtidig viser Faglig Forum at havområdet er i endring som følge av klimaendringene, og det er knyttet usikkerhet til hva disse endringene betyr for sårbarheten.
Petroleumsnæringen har gjennom mange år vært med på å bygge opp kunnskap om de sårbare ressursene, både gjennom kartlegging av ressurser, og ved å øke forståelsen av potensielle konsekvenser ved eventuelle utslipp. Næringen er opptatt å få en så riktig beskrivelse av de verdifulle og sårbare områdene som mulig.
Hvordan kan industrien håndtere operasjoner ved SVO iskantsonen uten å være en trussel mot sårbare naturressurser?
Industrien har en klar filosofi; den beste måten å håndtere is på er å unngå is – vi ønsker ikke å operere i is-fylte farvann. Dette kan unngås ved å definere iskantsonen som en dynamisk sone basert på faktisk observert is med operasjonelle krav knyttet til avstand og tetthet av is. Leteoperasjoner kan foregå på tider av året uten forekomst av is, og det vil settes krav til faktisk avstand før man kan bore i oljeførende lag. Tilsvarende vil man for felt i produksjon ha godt definerte kriterier for nedstenging av produksjon, eventuelt frakobling og flytting av installasjonen om isen kommer for nær. Mer bruk av undervannssystemer for å unngå installasjoner på overflaten i områder hvor der teoretisk kan forekomme is kan være en mulighet, slik at man bare behøver å stenge ned produksjon om isen kommer nært uten å flytte en installasjon. Industrien har lang erfaring med is-håndtering i andre områder hvor is er mer hyppig forkommende, f.eks. på østkysten av Canada.
Hva er miljøeffekter av utslipp fra boring?
Vanligvis er det tillatt med utslipp av borekaks med vedheng av vannbaserte borevæsker eller oljebaserte borevæsker dersom oljeinnholdet er mindre enn 1 %. Oljebasert borekaks injiseres i undergrunnen eller tas til land for forsvarlig behandling. Effektene av utslipp av borekaks på havbunnen er i hovedsak fysiske ved begraving og endring av kornstørrelse i sedimentene. Dette undersøkes ved å ta grabbprøver på havbunnen med påfølgende analyse av fysisk-kjemiske og biologiske parametre. Da vil det være mulig å avgjøre om havbunnsmiljø er forurenset, forstyrret eller upåvirket. Forskning og omfattende miljøovervåking konkluderer med at effekter fra borekaksutslipp vanligvis kan opptre innenfor en avstand på ca. 250-500 m fra utslippspunktet. Alle felt miljøovervåkes av uavhengige konsulenter etter myndighetenes veileder hvert tredje år fra før oppstart av feltet og til og med to runder (à tre år) etter at produksjonen er stengt ned.
Hva er miljøeffekter av utslipp av produsert vann?
Produsert vann følger med olje- og gasstrømmen fra reservoaret og inneholder naturlig forekommende stoffer, som tungmetaller og oljekomponenter, samt rester av kjemikalier brukt i bore- og utvinningsprosessen. En rekke av disse stoffene har negative miljøegenskaper. Operatørene er pålagt å rense det produserte vannet for dispergert olje ned til mindre enn 30 mg/liter (ppm). Konsentrasjonen av dispergert olje for norske felt ligger i snitt på ca. 12 mg/l. Effektene av utslipp av produsert vann har vært overvåket i over 20 år ved bruk av bur med fisk og blåskjell, samt semipermeable membraner i økende avstand fra utslippspunktet. Resultatene fra miljøovervåking og forskning gjennom blant annet PROOFNY i Havet og kysten viser at effektene er moderate og begrenset til mindre enn 1000 meter fra utslippspunktet. Effektene er beskrevet som utslag i såkalte biomarkører, som viser cellulære responser i organismene som er eksponert.
Ødelegger oljevirksomheten sårbare bunnsamfunn (koraller og svamp)?
Oppdagelsen av korallrev i norske farvann ble blant annet gjort av Statoil ved oppdagelsen av et 50 m bredt og 15 m høyt rev på 280 m dyp ved Fugløya i Finnmark, i forbindelse med traseundersøkelse for ilandføring av gass fra Snøhvit Imidlertid var det i forbindelse med omfattende kartlegging utenfor midt-Norge, for Haltenpipe (Heidrun til Tjeldbergodden, 1986 - 1996), at omfanget av norske korallrev ble fastslått. Senere har det blitt avdekket korallrev fra Hvaler-området ved svenskegrensen til langt opp mot Barentshavet. Det har blitt observert korallstrukturer på petroleumsinnretningene både i Norge og i UK. Der forholdene ligger til rette for det vil vår vanlige kaldtvannskorall med assosierte arter finnes på strømrike områder med dyp på 100 – 400 m, enkelte steder så grunt som 35 m (Trondheimsfjorden). Ved Morvin-feltet, ble det dokumentert tettere ansamlinger av korallrev enn det som til da var vanlig (Hovland, 2008). Dette har resultert i at Morvin-prosjektet har måttet endre både rørtraséer og borestedslokasjoner for ikke å skade revene. Det norske Veritas GL har på oppdrag fått utarbeidet en veileder for sårbare bunnhabitater, som nå brukes av alle operatørene på norsk sokkel, slik at petroleumsvirksomheten ikke skader korall- og eller svampområder. Forskningen gjennom programmer som CORAMM, HERMES/HERMIONE and SERPENT har bidratt til betydelig mer kunnskap. Havforskningsinstituttet har ikke avdekket skade på korall- eller svampområder som følge av petroleumsvirksomheten.
Hvor mye kjemikalier slippes ut hvert år?
Norsk petroleumsindustri har en klar ambisjon: Vi skal være verdensledende innen miljø. Da må vi stadig forbedre oss. Detaljert rapportering av utslipp er helt nødvendig for å kunne måle utviklingen og graden av måloppnåelse. Norsk olje og gass gir hvert år ut en egen klima- og miljørapport med detaljert oversikt over alle utslipp fra petroleumsindustrien foregående år, denne finnes her (lenke).
Tilsatte kjemikalier som omfattes av krav til utslippstillatelse, deles inn i fire kategorier i henhold til klassifiseringen i Aktivitetsforskriften: GRØNNE er vurdert til å ha ingen eller svært liten miljøeffekt. Tillatt å slippes ut uten spesielle vilkår. GULE er i bruk, men er ikke dekket av noen av de andre kategoriene. Normalt tillatt å slippes ut uten spesifiserte vilkår. RØDE skal prioriteres for substitusjon (utskiftning) med andre kjemikalier i grønn eller gul kategori, men som kan slippes ut etter godkjenning fra myndighetene. SVARTE kan myndighetene tillate blir sluppet ut i spesielle tilfeller, eksempelvis dersom det er avgjørende for sikkerheten.
Utslippene av tilsatte kjemikalier fra norsk petroleumsvirksomhet i 2019 var ca. 160 000 tonn. Dette er en økning på 12 prosent fra 2018. Vel 90 prosent av utslippene var grønne kjemikalier. Røde og svarte samlet utgjorde ca. 0,07 prosent av utslippene. Gule kjemikalier utgjorde 9,4 prosent. Å bytte ut kjemikalier til mindre miljøskadelige alternativer, den såkalte substitusjonsplikten, er en viktig del av miljøarbeidet for å redusere mulige effekter av utslippene offshore. Operatørene vurderer jevnlig kjemikaliene som brukes for å se om de kan substitueres. Substitusjonen av kjemikalier har vært omfattende og har ført til at utslippene av de mest miljøfarlige kjemikaliene er redusert til en brøkdel av hva det var for bare ti år siden.