Påstand 1: Elektrifisering av norsk sokkel er unødvendig
Svar: Norsk sokkel står for omtrent en fjerdedel av de samlede klimagassutslippene i Norge. Det er helt avgjørende for at Norge skal nå de nasjonale klimamålene at vi elektrifiserer deler av norsk sokkel. Olje- og gassnæringen i Norge skal redusere egne utslipp med 50 prosent innen 2030 og ned mot null i 2050. Hovedvirkemiddelet er elektrifisering
Elektrifiseringsprosjektene som planlegges er gjennomgående rimeligere enn mange av tiltakene i andre sektorer i Norge og er både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme. Hvert enkelt prosjekt vurderes hver for seg etter forventninger om fremtidig karbonpris, kraftsituasjonen og feltets levetid før det eventuelt besluttes å elektrifisere.
Konklusjonen er klar: Elektrifisering av eksisterende og nye felt er det viktigste tiltaket for å nå klimamålene. Uten elektrifisering av deler av olje- og gassvirksomheten, så blir det dyrere og svært krevende å nå Norges klimamål.
Påstand 2: Det er norske forbrukere som betaler for elektrifiseringen av sokkelen gjennom høyere strømpris
Isolert sett vil all økt forbruk føre til høyere priser dersom vi ikke bygger ut mer kraftproduksjon og nett. Det gjelder både for elektrifisering av eksisterende industri på land og til havs, ny industri, transportsektoren og annet økt privat forbruk.
Alt dette vil kreve store investeringer i både kraft og nett. Uavhengig av elektrifisering av deler av sokkelen vil Norge trenge mer kraft for å unngå at norske forbrukere får økt strømpris i årene fremover. Det ble bekreftet av Regjeringens energikommisjon i februar 2023. Diskusjonen bør derfor ikke være for eller mot elektrifisering av sokkelen generelt, men hvordan vi kan bygge ut mer fornybar kraft og strømnettet.
Realiteten er at nærings- og industriutvikling bremses opp fordi det ikke produseres nok kraft og finnes nok kapasitet i strømnettet. Den utfordringen må vi løse sammen, og olje- og gassnæringen vil bidra gjennom for eksempel å bygge ut havvind.
Påstand 3: Andre industriprosjekter trenger den kraften som olje- og gassnæringen skal bruke til å elektrifisere
Svar: Skal vi bruke mer kraft må vi produsere mer kraft. Det norske industrieventyret har aldri før vært et nullsumspill, der kommuner og lokalpolitikere må krangle om hvem som har rett til kraften, industrien og arbeidsplassene. Nå er vi inne i en periode der vi bruker og vil bruke mer kraft, samtidig som det er lite ny kraftproduksjon under utbygging. Dersom den til enhver tid gjeldende kraftsituasjonen hadde begrenset norsk industripolitikk de siste 70 årene, hadde vi aldri bygget ut hverken nye kraftverk eller ny industri.
Petroleumssektorens kraftetterspørsel er forholdsvis lav sammenlignet med annen industri, og mange av petroleumssektorens elektrifiseringsprosjekter er modnet over lengre tid når det søkes om tilknytning sammenlignet med søknader i andre sektorer. Likevel må vi alle bidra til å bedre kraftsituasjonen og olje- og gassindustrien ønsker å være med, blant annet gjennom å bygge ut havvind.
På samme måte som 420-linja fra Skaidi i Finnmark bygges fordi industrien trenger nettutvikling- og forsterking, har det blitt bygget ut økt kraftproduksjon over hele landet i takt med industriutviklingen. Et nei til kraftutbygging er også et nei til industri. Og et nei til industrien er også nei til ny kraftutbygging. Det ene henger sammen med det andre. Det vil bli vanskelige diskusjoner og dilemmaer fremover, men vi kan ikke forkaste klimamålene våre og effektive tiltak med en gang det blir utfordringer.
Påstand 4: Norsk sokkel kan bruke andre tiltak for å redusere utslipp
Svar: Mesteparten av utslippene på norsk sokkel kommer av at en brenner gass i gassturbinene for å produsere kraft på plattformene. Å erstatte gassturbinene med strøm fra land reduserer utslippene i Norge og globalt.
Olje- og gassnæringen jobber hele tiden med å finne gode klimatiltak som kan gi effektive utslippskutt. Ved siden av elektrifisering jobbes det derfor med energieffektivisering, utvikling av CO2-fangst og lagring, kompakte kombikraftanlegg og bruk av hydrogen og ammoniakk. For å nå målet om 50 prosent utslippsreduksjon i 2030, er det kun elektrifisering med kraft fra land som gir store nok utslippskutt raskt nok.
Statfjord C skal legge om sin kraftløsning som vil kutte 25 prosent av de årlige CO2–utslippene fra produksjonen. Det tilsvarer utslipp fra 50 000 fossilbiler. På raffineriet på Mongstad vurderes både CO2-fangst og en hydrogenfabrikk. Dette er eksempler på at selskapene jobber med å finne alternative løsninger til elektrifisering, men dette vurderer selskapene fra prosjekt til prosjekt, blant annet avhengig av hvor store utslippskutt man oppnår, kostnader og teknologi.
Miljødirektoratet bekrefter også i sin rapport Grønn omstilling at det er mulig å redusere utslippene med 50 prosent innen 2030 og at kraft fra land er det tiltaket med størst utslippsreduksjonspotensial.
Videre jobber aktørene i olje- og gassindustrien med å utvikle nye verdikjeder som kan gi store utslippskutt, slik som hydrogen, CCS og havvind. Suksess på dette området vil være avgjørende for at Norge og Europa skal nå målene i 2050.
Påstand 5: Elektrifisering av sokkelen må skje med havvind
Svar: Det er bare syv år til 2030. Stortinget forventer at olje- og gassnæringen har kuttet utslippene med 50 prosent innen da. Kraft fra land er hovedvirkemiddelet og vi må jobbe sammen for å løse den krevende kraftsituasjonen. Etter hvert vil havvind i større grad være med å elektrifisere sokkelen og avhjelpe den pressede kraftsituasjonen, men det er behov for et større tempo i havvindutbyggingen.
Havvind er en forutsetning for elektrifisering av industrien, transport og petroleumsvirksomheten. Regjeringen planlegger å dele ut konsesjon til 30 GW havvind innen 2040. Det tilsvarer nesten hele Norges kraftproduksjon i 2023 på 140 TWh.
For å sikre fleksibilitet og økonomi for havvindparkene samt stabil drift av plattformene må det etableres to-veis kabler til og fra land. Det er blant annet fordi plattformene trenger kraft også i de periodene det ikke blåser.
Påstand 6: Reduserte utslipp ved elektrifisering flyttes bare til et annet land og har derfor ingen klimaeffekt
Å erstatte bruk av gass med fornybar strøm på plattformene har en global klimaeffekt – på samme måte som når man bytter ut en bensinbil med en elbil, eller kutter ut fossilt brensel i landbasert industri.
En rapport utarbeidet av Thema Consulting på oppdrag fra Offshore Norge viser at elektrifisering av norske olje- og gassinstallasjoner reduserer norske, europeiske og globale klimagassutslipp via markedseffekter i kraftmarkedet, gassmarkedet og kvotemarkedet.
Påstand 7: Det er dyrt og usikkert klimatiltak å forsyne oljeplattformer med strøm fra land. Vi kan nå klimamålene ved å kjøpe kvoter i stedet
Det som er dyrt er å la være å elektrifisere. Politikerne har vedtatt at den samlede CO2-kostnaden skal opp til 2000 kr/tonn CO2 i 2030.
Etter den siste reformen av kvotesystemet, viser framskrivninger at antall kvoter kan gå til null allerede rundt 2040. Da må all industri ha funnet løsninger for hvordan de skal fjerne sine utslipp, for da er det ikke flere kvoter igjen å kjøpe.
Olje- og gassnæringen må planlegge videre for 2040 og 2050. De plattformene som elektrifiseres nå har lang levetid og må være tilpasset stadig høyere CO2-priser. CO2-avgift og utslippskvoter er det viktigste tiltaket for å sikre lavere utslipp av klimagasser, og tiltak som er billigere enn å betale for utslippene bør gjennomføres. Det er derfor meningsløst å kjøpe kvoter og betale CO2-avgiften dersom det er billigere å elektrifisere plattformene. Elektrifiseringsprosjektene som er gjennomført, planlagt og besluttet i Norge er både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme, og vil sikre at feltene kan produsere med minimale utslipp i lang tid framover.
Dette vil sikre vårt konkurransefortrinn som produsent av olje og gass med et lavt karbonavtrykk fra produksjonen, sikre arbeidsplasser og samfunnets inntekter også i fremtiden.
Påstand 8: Elektrifisering av norsk oljeproduksjon er grønnvasking og uansett kommer mesteparten av utslippene fra sluttbruk
Svar: Alle deler av samfunnet og alle sektorer må redusere sine utslipp om vi skal nå klimamålene. Det gjelder transportsektoren, landbruket, industrien og petroleumsindustrien. Utslippene fra produksjon av olje og gass i Norge er lave og vil bli enda lavere ved å elektrifisere flere av feltene på sokkelen. Det vil være viktig for å redusere både norske og globale utslipp. Næringen har også en unik mulighet til å bidra til reduserte utslipp fra bruk av olje og gass i andre industrisektorer gjennom å tilby lagring av CO2 og produksjon av blått hydrogen.
Dette - kombinert med at mange av sluttbrukerne av norsk olje og gass også har vedtatt netto nullutslippsmål for sine utslipp - er ikke grønnvasking, men vil tvert imot medvirke til at Norge kan få store industrielle konkurransefortrinn gjennom det grønne skiftet.
Påstand 9: Europa omstiller seg vekk fra fossilt, og det vil ikke være behov for norsk olje og gass utover 2030-tallet
Svar: Europa vil trenge norsk olje og gass i lang tid framover. Selv om EU når sine klimamål i Fit-for-55 og RePowerEU, så vil EUs importbehov av gass fortsatt være større enn Norges eksportkapasitet. I fremtidens marked bør det være den oljen og gassen som leveres med lavest utslipp og til lavest pris som blir brukt. Den norske rørgassen er i en særstilling når det gjelder lave utslipp under produksjon og transport, og har enn for eksempel den amerikanske naturgassen som kommer som LNG til Europa på båt.
Det er derfor både i Norges og Europas interesser at vi utvikler og ikke avvikler norsk olje- og gassnæring, og en avtale om å styrke energisamarbeidet er formalisert i en felles erklæring mellom Norge og EU.
Lykkes vi med å gjøre gassen utslippsfri vec å omdanne den til blått hydrogen, så vil det i tillegg til utslippskutt gi sysselsetting og høy industriell aktivitet på norsk sokkel. Men skal vi klare å forsyne Europa med den energien de trenger framover, så må vi fortsatt ha tilgang på areal, vi må lete, finne og utvinne naturgass. Det kommer tydelig fram i KonKrafts rapport om blått hydrogen.
En fortsatt aktiv petroleumspolitikk kombinert med en storskala verdikjede for blått hydrogen vil sikre at vi kan fortsette å utvikle en framtidig energinæring på norsk sokkel.