Begynnelsen
'Gjennom millioner av år ble det dannet store mengder organisk materiale på jordas overflate, spesielt i havområdene. Deler av materialet ble begravd sammen med slam og leire, og det ble dannet bergarter rike på organisk materiale. Millioner av år med høy temperatur og trykk gjorde at det organiske materialet ble dannet til olje og gass – og la grunnlaget for den norske velstanden.
Fra silurtiden til tertiærtiden (400 mill – 2 millioner år siden)
De store kontinentene beveger seg på jordskorpa. For rundt 400 millioner år siden, i silurtiden, begynte en kollisjon mellom de amerikanske og de skandinaviske landområdene, og da ble store deler av den mektige fjellkjeden man finner i Norge, dannet. Et par hundre millioner år senere ble Snorre-feltet dannet.
1752 - Forutseende
Biskop Pontoppidan var forut sin tid i boken «Det Første Forsøg på Norges Naturlige Historie» fra 1752.
«Nordsøens Fedme er næst den Salthed en mærkverdig Egenskab… Det er ventlelig at i Havet, ligesom på Jorden, utgyde sig her og der nogle rindende Olie-Bekke eller Strømme av Petroleo, Naphta, Svovel, Sten-Kul-Fedme og andre bitumieuse og alieagtige Safter».
1859 - Grunnlaget
Verdens første oljebrønn, 21 meter dyp, ble boret av Edwin Drake i Titusville, Pennnsylvania. Grunnlaget for den moderne petroleumsindustrien ble lagt.
1958 - Liten tro på norsk sokkel
I et brev til Utenriksdepartementet i februar 1958 skrev Norges Geologiske Undersøkelse: «Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»
De som skrev dette brevet har senere sagt at de tenkte på de kystnære forholdene, men det står fast at geologene den gangen ikke hadde tro på at det var olje eller gass på norsk sokkel.
1962 - På frierferd
Det amerikanske oljeselskapet Phillips søkte om tillatelse til å gjøre geologiske undersøkelser av havområdene utenfor Norge. Andre oljeselskap fulgte raskt etter. Norske myndigheter valgte klokelig nok å ikke gå inn i forhandlinger med enkeltselskap om rettigheter på norsk sokkel. Det gjorde derimot Danmark da de i starten ga det danske selskapet AP Møller enerett til den danske sokkelen.
1963 - Norge tar grep
31. mai ble «Norges statshøyhet over norsk kontinentalsokkel for utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster» proklamert.
1965 - Sokkelen delt
I mars ble det inngått avtale mellom Norge og Storbritannia om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet. Desember samme år ble det inngått en tilsvarende avtale med Danmark. Grenselinjene ble altså fastlagt før letevirksomheten kom i gang og gjorde det enkelt å avklare hvilket land ressursene tilhørte i felt som ligger på grenselinjen mellom landene.
Flere andre steder i verden var grenselinjene ikke avklart før letingen startet og store funn ble påvist. Dette gjelder for eksempel i det Kaspiske hav, der Aserbajdsjan, Iran og Russland strides om grenselinjer og rettigheter til allerede påviste felt.
1966 - Første rigg til Norge
Det halvt nedsenkbare borefartøyet «Ocean Traveler» ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore for Esso den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, om lag 180 kilometer sørvest for Stavanger. I løpet av 84 dager ble det boret ned til en dybde av 3.015 meter. Det ble ikke funnet spor av olje og gass, men prøvene som ble tatt underveis viste at det fantes den type geologiske sedimentlag oljeleterne var på jakt etter.
Video: Den første tiden på norsk sokkel
1969 - Vi fant, vi fant!
21. august startet Phillips Petroleum å bore den aller siste brønnen i Nordsjøen med riggen «Ocean Viking». Etter få dager traff boret en lomme i berggrunnen som inneholdt gass under høyt trykk. Dette forfulgte den videre boringen og brønnen ble bestemt plugget, og riggen flyttet 1.000 meter hvor ny brønn ble boret.
Lille julaften 1969 informerte Phillips norske myndigheter om funnet av Ekofisk – ett av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs. Phillips hadde egentlig ikke lyst til å bore flere brønner på norsk sokkel, men måtte uansett betale dyr leie for riggen «Ocean Viking». Selskapet bestemte seg derfor for å bore en siste brønn på blokk 2/4. Boringen startet den 21. august 1969. Boret trengte etter få dager inn i en gasslomme. Olje og gass strømmet opp sammen med boreslammet. På grunn av risikoen for en ukontrollert utblåsing ble brønnen gitt opp og støpt igjen med sement fra topp til bunn.
«Ocean Viking» ble flyttet en kilometer, og mannskapet startet på nytt. 25. oktober trengte boret inn i et oljereservoar. Høststormer gjorde det vanskelig å gjennomføre produksjonstester. Under en storm i november måtte fartøyet rømme borestedet. Deler av mannskapet ble evakuert. Først den 7. desember kunne «Ocean Viking» igjen fortsette med testingen.
Da brønnen ble forlatt lille julaften i 1969, var det klart at det var gjort et gigantisk oljefunn.
1971 - Den første oljen
Oljeproduksjonen fra Ekofisk-feltet startet. Norge ble for alvor en oljenasjon. Ekofisk hadde også betydelige mengder gass. Gassen ble sendt i rør til Tyskland fra 1977, og feltet ble en døråpner for de store gassmengdene fra Norge som senere skulle finne veien til de europeiske markedene.
Grenseløs gass
Frigg-feltet ble oppdaget. Feltet var et rent gassfelt som også lå på grenselinjen mellom Norge og Storbritannia. Den norske eierandelen var størst og derfor ble feltet besluttet drevet fra Norge med Elf Aquitaine som operatør.
1972 - Staten tok grep
Samtidig med opprettelsen av Statoil 14. Juni 1972 vedtok Stortinget opprettelsen av Statens oljedirektorat. Stortinget vedtok også «De ti oljebud» – grunnsteinene i den framtidige oljepolitikken.
Det nye Oljedirektoratet (OD) fikk stor myndighet i saker som gjaldt oljeleting og utnyttelse av olje og gass på norsk kontinentalsokkel. Siden starten har Oljedirektoratet hatt den viktige oppgaven å foreslå for regjeringen hvilke lisenser som skulle utlyses på norsk sokkel. Oljedirektoratet fikk ansvaret for de langsiktige teknologiske og geologiske analyser som myndighetene hadde behov for i styringen av virksomheten og for tempoet i letevirksomheten og produksjonen på de enkelte felt. Direktoratet fikk også ansvaret for at selskaper med utvinningstillatelse håndhevet de til enhver tid gjeldende sikkerhetsforskriftene for boring og produksjon av olje og gass.
De ti oljebud
Det politiske Norge så viktigheten av en nasjonal oljepolitikk, og i juni 1972 vedtok et enstemmig Storting grunnsteinene i den fremtidige oljepolitikken:
- All virksomhet på norsk sokkel skulle foregå under nasjonal styring og kontroll.
- Petroleumsfunnene skulle utnyttes slik at Norge ble selvforsynt med råolje.
- Det skulle utvikles ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i petroleum.
- Ny oljeindustri måtte ta hensyn til eksisterende virksomhet og til natur- og miljøvern.
- Brenning av gass på norsk sokkel kunne bare aksepteres for kortere perioder.
- Petroleum fra norsk sokkel skulle som hovedregel ilandføres i Norge. Det kunne gjøres unntak for tilfeller hvor samfunnspolitiske hensyn ga grunnlag for en annen løsning.
- Staten skulle engasjere seg på alle plan av oljevirksomheten. Myndighetene skulle dessuten medvirke til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk integrert miljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.
- Det skulle opprettes et statlig oljeselskap til å ivareta statens forretningsmessige interesser. Selskapet burde ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.
- Oljeutvinning nord for 62. breddegrad måtte foregå slik at den tilfredsstilte de ærlige samfunnspolitiske forhold i landsdelen.
- Norske petroleumsfunn i større omfang ville stille norsk utenrikspolitikk overfor nye utfordringer.
Nasjonal styring og kontroll, oppbygging av et norsk oljemiljø og statlig deltakelse er viktige stikkord for norsk oljepolitikk på 70-tallet. De kloke valgene som ble gjort i starten, er årsaken til at Norge i dag er blitt et av verdens beste land å bo i og verdensledende innen flere områder av oljevirksomheten.
Det ble bestemt at Stortinget, regjeringen, departement, Oljedirektoratet, skulle stå for styring og kontroll. Stortinget skulle ta avgjørelser om åpning av nye områder, og regjeringen skulle tildele konsesjoner. I 1970-årene var letevirksomheten konsentrert til områdene sør for Stad. Stortinget ønsket et moderat utviklingstempo og åpnet sokkelen gradvis. Et begrenset antall leteblokker ble lyst ut i hver konsesjonsrunde.
I startfasen var virksomheten dominert av utenlandske selskap. De sto både for leting og utbyggingen av de første olje- og gassfeltene. Selv om de politiske myndighetene ønsket å beholde de utenlandske selskapene på sokkelen, var de også fast bestemt på at det var vel så viktig å bygge opp et eget norsk oljemiljø.
«Den norske stats oljeselskap a.s», Statoil, ble vedtatt opprettet 14. juni 1972, og regelen om 50 prosent statsdeltakelse i hver utvinningstillatelse ble etablert. Senere har Stortinget vedtatt at denne prosentdelen, etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, vil kunne settest høyere eller lavere. Statoil hadde som mål å bli et fullt integrert oljeselskap så raskt som mulig. Selskapet skulle drive oljeleting, stå for produksjon av olje og gass, transport, foredling og markedsføring av petroleumsprodukter.
Ved siden av det helstatlige Statoil var det halvstatlige Norsk Hydro og det privateide Saga Petroleum de norske selskapene som kom til å sette sitt preg på den norske petroleumsvirksomheten til havs.
1973 - Oljekrise
Oljeproduserende land i OPEC satte i oktober i gang boikott av land som støttet Israel i Yom Kippur-krigen. I oktober økte oljeprisen med 70 prosent, etterfulgt av en ny økning på 130 prosent i desember. Før krisen lå oljeprisen på rundt 2,8 dollar per fat. Da krisen var over i 1974 var prisen omtrent 10,5 dollar per fat.
I Norge førte krisen til at alle bensinstasjoner ble stengt lørdag og søndag og etter klokken 19 alle ukedager. Fra begynnelsen av desember ble det også innført forbud mot kjøring med motorkjøretøy i helgene. Bensinrasjonering ble forberedt fra januar 1974, uten at dette noen gang ble gjennomført. En uvanlig mild vinter og utstrakt hamstring førte til at restriksjonene i Norge ble opphevet i februar 1974. Oljekrisen førte til at den norske tankfarten gikk inn i en langvarig krise.
1974 - En gigant blir funnet
I 1974 ble Statfjord-feltet påvist. Feltet ligger hovedsakelig på norsk, men også delvis på britisk sokkel. Alle produksjonsinnretningene ligger på norsk side av grensen og feltet drives fra Norge med Statoil som operatør (før 1987 var Mobil operatør). Statfjord-feltet er ett av verdens største oljefelt til havs og inneholder hovedsakelig olje, men også betydelige mengder gass.
1977 - Bravo-utblåsningen
22. april 1977 kom den første ukontrollerte utblåsingen på norsk sokkel – Bravoutblåsningen på blokk 2/4 på Ekofisk-feltet. Utblåsningen fikk enorm internasjonal oppmerksomhet, og la grunnlaget for de strenge miljøkravene på norsk sokkel.
De profesjonelle brønndrepere Red Adair og «Boots» Hansen ble fløyet inn fra USA for å temme brønnen. Etter åtte dager, den 30. april, klarte de det. Dette var den største mediebegivenhet til da i Norges-historien. Få timer etter at nyheten ble kjent, begynte pressefolk fra hele verden å strømme til Stavanger.
Det ble nedsatt en egen granskningskommisjon, som rettet sterk kritikk mot operatørens styring av oljebrønnen og en rekke andre forhold som for eksempel oljevernberedskapen. Skadene etter utblåsingen ble heldigvis mindre enn fryktet. Oljeflaket løste seg oppfør oljen nådde strendene rundt Nordsjøen. Debatten som fulgte om miljømessige konsekvenser, førte til at leteboringen utenfor kysten av Nord-Norge ble utsatt i to år.
Fagforbund ble etablert
Fagforeningene Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) som var en frittstående organisasjon og Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) tilknyttet LO ble etablert. Helt i starten av oljevirksomheten i Norge var det få fagorganiserte, men LO organiserte arbeiderne på de første letefartøyene. Da produksjonen fra faste installasjoner kom i gang, ble denne posisjonen svekket. De utenlandske oljeselskapene var kjent for sin uvilje overfor fagforeninger og forsøkte å hindre LO i å etablere seg.
Oljeselskapene ønsket lokale husforeninger uten tilknytning til hovedorganisasjonene. Ekofisk-komiteen var en slik forening – dannet av Phillips-ansatte i 1973. Men komiteen søkte snart kontakt med andre. I 1977 gikk den sammen med fagforeningene fra Mobil og Elf og opprettet Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS). LO svarte på utfordringen ved å danne Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF).
Mange faggrupper i Nordsjøen mente de hadde fordeler av å stå utenfor LO. OFS’ kamplyst og streikevilje ga lønnsmessig uttelling og trakk til seg stadig flere medlemmer. Mot slutten av 1980-tallet ble det færre konflikter i Nordsjøen. Samtidig klarte NOPEF å styrke sin posisjon på sokkelen.
Før 1978 var det få arbeidskonflikter i Nordsjøen. I årene som fulgte gikk oljearbeiderne til streik langt oftere enn andre yrkesgrupper. En del av streikene var reaksjoner på dårlige arbeidsforhold og autoritær arbeidsledelse. Andre var knyttet til lønns- og tariffspørsmål. Mange av dem resulterte i store lønnstillegg – særlig på begynnelsen av 1980-tallet.
Myndighetene mislikte både streikene og smitteeffekten av det lønnsnivået som ble oppnådd. Regjeringen svarte med utstrakt bruk av tvungen lønnsnemnd. Det ble dessuten lagt press på oljeselskapene for å få dem til å begrense lønnsveksten.
I 1981 etablerte selskapene Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF) som ble medlem i Norsk Arbeidsgiverforening. Tidligere var tariffavtalene knyttet til den enkelte bedrift, mens NOAF fikk samlet alle avtaler med streikerett som gjaldt operatørselskapene i en avtale. NOAF, OFS og NOPEF etablerte etter hvert normale samarbeidsforhold og forhandlinger slik vi kjenner det fra industrien på land. NOAF var forløperen til dagens Oljeindustriens Landsforening (OLF).
1979 - Juvelen i kronen
Den første av de tre store betongplattformene på Statfjord-feltet startet å produsere olje. Det amerikanske selskapet Mobil var operatør for feltet fram til 1987 da Statoil overtok. Statfjord-feltet ble kalt «juvelen i kronen» i den norske oljevirksomheten på grunn av sin enorme størrelse. Feltet er fortsatt verdens største oljefelt til havs.
Samme år ble Troll-feltet funnet. Troll-feltet inneholder 1.300 milliarder kubikkmeter gass. Det skulle gå 17 år fra feltet ble funnet til produksjonen startet. Da feltet begynte å levere gass til Europa i 1996, ble Norge en av verdens viktigste energileverandører. Hvert år produseres det 3,5 ganger mer energi fra Troll enn fra alle vannkraftverkene i Norge. Allerede i 1986 ble de første langsiktige avtalene for salg av Troll-gass undertegnet med kjøpere på kontinentet.
1980 - Alexander L. Kielland-katastrofen
27. mars 1980 kl. 18.30 kantret hotellfartøyet «Alexander L. Kielland» på Edda-feltet i Ekofisk-området. Den største ulykken i norsk oljehistorie var et faktum. Ulykken vekket myndighetene og bransjen, og i årene som fulgte utviklet norsk olje- og gassvirksomhet seg til å bli blant de ledende i verden på sikkerhet. En av de fem bæresøylene på «Alexander L. Kielland» brøt tvert av på grunn av utmattingsbrudd i et stålstag. Ulykken var en av de verste i norgeshistorien. I alt 123 av de 212 menneskene om bord omkom.
I timene etter kantringen deltok sju fly og 19 helikoptre fra Norge, Danmark, Tyskland og Storbritannia i letingen etter overlevende og omkomne. Dessuten var ni marinefartøyer og 71 sivile fartøyer fra hele Nordsjø-området med i redningsaksjonen som foregikk i sterk storm med orkan i kastene. 89 mennesker ble berget i det dårlige været.
Ulykken førte til nye og skjerpede krav til sikkerhet på norsk sokkel. Det ble innført bedre rutiner for beredskap og utviklet mer effektivt redningsutstyr.
Oljeboring i nord
25. mai 1979 gikk Stortinget inn for prøveboring etter olje nord for 62. breddegrad. Leting nord for den 62. breddegrad var et politisk stridstema gjennom hele 1970-tallet. Arbeiderpartiregjeringen ville starte leteboring i 1977 og fikk støtte fra Høyre. Fylkestingene i de tre nordligste fylkene sluttet opp om planene. De mente oljevirksomheten ville gi nye arbeidsplasser og utbygging i distriktene. Fiskeriorganisasjonene, miljøbevegelsen, SV og mellompartiene fryktet både de miljømessige og økonomiske konsekvensene av å utvide leteområdet.
Også internt i regjeringen var det uenighet. Miljøverndepartementet fikk utsatt boringen i ett år på grunn av manglende oljevernberedskap. Den ukontrollerte utblåsingen på Bravo-plattformen i 1977 førte til ytterligere to års utsettelse. Først i 1980 ble det satt i gang leteboring nord for den 62. breddegrad.
1981 - Funn i Norskehavet
Det første funnet av petroleum på Haltenbanken, Midgard-feltet (del av Åsgard) ble oppdaget. Haltenbanken ligger i Norskehavet utenfor midt-Norge, og er med årene blitt et viktig område for norsk petroleumsvirksomhet. Det første feltene ble funnet i 1981. Draugen kom i produksjon 1993 med en bunnfast plattform, Heidrun i 1995 med en strekkstagplattform, Njord i 1997 med undervannsbrønner og en flytende stålplattform, Norne i med produksjonsskip, og Kristin i 2005 med flytende, halvt nedsenkbar plattform. Åsgard, som omfatter feltene Midgard, Smørbukk og Smørbukk Sør, er utbygd med undervannsbrønner, produksjonsskip for olje, og en flytende plattform for gassproduksjon.
1984 - Snøhvit
Snøhvitfeltet i Barentshavet ble funnet. Stortinget vedtok å etablere Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten til havs. Statoils eierandeler i en rekke felt ble overført fra Statoil til en egen konto i Finansdepartementet. Bakgrunnen var at inntektene fra virksomheten var blitt mye større enn tidligere antatt og at det ikke var riktig at alle statens inntekter skulle gå veien om Statoils regnskaper. Inntektene fra SDØE utgjør det alt vesentlige i dagens petroleumsfond.
1986 - Ga gass
Stortinget vedtok utbygging av gassfeltene Sleipner Øst og Troll. Vedtaket var med på å underbygge at Norge var i ferd med å bygge seg opp som gassnasjon, og at vi etter hvert ville bli en av de viktigste energieksportørene til det europeiske markedet. I dag blir norsk gass eksportert til alle de store konsumentlandene i Vest-Europa.
1987 - Operatørskifte
Statoil overtok som operatør på Statfjordfeltet etter flere års politisk strid og drakamp med tidligere operatør Mobil. Operatørskiftet ble svært vellykket på grunn av et godt samarbeid mellom de to selskapene. Statfjord ble særdeles viktig for Statoil i den videre utviklingen av selskapet som operatør på norsk sokkel og internasjonalt.
1988 - Dyrt på land
Den nye delen av Mongstad-raffineriet ble åpnet etter fire år med bygging og ombygging av det gamle raffineriet Arve Johnsen måtte gå av som Statoilsjef etter store budsjettoverskridelser. Hvert år kommer båter inn til Mongstad med rundt 190 millioner fat med råolje.
1991 - Havari
23. August havarerte betongunderstellet til Sleipner A-plattformen under pålagt prøvenedsenking i Gandsfjorden ved Stavanger. Ulykken skyldtes en konstruksjonsfeil. Ingen personer omkom i ulykken. Norwegian Contractors (NC) bygde et nytt understell som ble ferdig i tide slik at produksjonen kunne starte til planlagt tid to år senere.
Ny avgift
CO2-avgiften ble innført. Siden den gang har oljeindustrien satt i gang en rekke tiltak for å redusere utslippene fra produksjonen på sokkelen. Norge har hele tiden hatt strenge miljøregler for produksjon og transport av olje og gass. For eksempel var det fra starten av ikke lov å brenne gassen på oljefeltene slik det har vært vanlig i så godt som alle andre land. CO2-avgiften forsterket miljøfokuset i virksomheten og har forsterket Norges posisjon som en av verdens reneste produsenter av olje og gass.
1992 - Mer rør
I februar godkjente Stortinget etablering av en rørledning mellom Heidrun-feltet og Tjeldbergodden (Haltenpipe) og etableringen av en metanolfabrikk. Rørledningen er 245 kilometer lang, og sto ferdig i 1996.
1996 - Stormakt
Gassleveransene fra Troll startet opp. Sammen med leveransene fra Sleipner som startet tre år tidligere ble Norge en stormakt i det europeiske gassmarkedet og tok posisjonen som nest største gasseksportør til Europa etter Russland.
1997 - Det siste store
Det siste store gassfunnet på norsk sokkel, Ormen Lange. Feltet ble funnet 120 kilometer fra land og på havdyp mellom 850 og 1100 meter. Dette gjorde at ingeniørene måtte komme opp med helt nye løsninger for å gjøre utbyggingen mulig. Produksjonen fra feltet startet i 2007. Gassen blir ført til land i Aukra kommune hvor den blir tørket og derfra eksporteres den til England gjennom Langeled-rørledningen.
1999 - Fersk industri på museum
I 1999 fikk Norge og Stavanger et eget museum tilegnet olje- og gassnæringen. Oljemuseet dokumenterer og stiller ut olje- og gasshistorien – både bragdene og utfordringene – slik at folk flest kan få både opplevelser og innsikt i industriens og samfunnets håndtering av Norges viktigste næringsvirksomhet.
Salg og deling
Saga Petroleum kjøpes opp av Norsk Hydro. Etter forhandlinger mellom Norsk Hydro og Statoil, som var en betydelig aksjonær i Saga, overtok Statoil deler av Sagas eierandeler på norsk sokkel. Bakgrunnen for at Sagas eiere valgte å selge var at selskapet hadde fått svekket sin finansielle styrke oppkjøpet av det Kuwait-eide oljeselskapet Santa Fe Exploration, samtidig med at råoljeprisen svekket seg.
Produksjonen fra Åsgardfeltet startet opp. Åsgard produserer både olje og gass. Gassrørledningen fra Åsgard til Kårstø i Nord-Rogaland knytter midt-norsk sokkel sammen med gassinfrastrukturen lengre sør og styrker Norges forsyningsevne og fleksibilitet i forhold til markedene i Europa.
2000 - Toppen nådd
Norsk sokkel nådde produksjonstoppen for olje. Myndighetene laget en ordning som gjorde det attraktivt for nye selskaper å satse på norsk sokkel. Bakgrunnen var at myndighetene ville ha økt leteaktivitet.
2001 - Går på børs
Statoil børsnoteres etter at Stortinget året før hadde vedtatt delprivatisering av selskapet og salg av noe av statens egne eierandeler (SDØE) til selskapet. Selskapet noteres på Oslo Børs og på børsen i New York 18. Juni.
2004 - Myndigheter splittes
1.januar 2004 ble sikkerhets- og kontrollfunksjonene skilt ut fra Oljedirektoratet for å sikre uavhengighet fra ressurs- og produksjonssiden. Petroleumstilsynet ble et selvstendig tilsynsorgan med ansvar for helse, arbeidsmiljø og sikkerhet på norsk sokkel.
2005 - En historie tar slutt
Nedbyggingen av Frigg-feltet startet. Frigg var det første store gassfeltet i produksjon på norsk sokkel, og hadde plattformer både i Norge og Storbritannia. Grenselinjen mellom de to landene gikk på gangbroen mellom plattformene.
2007 - Produksjonsstart og fusjon
Produksjonen fra gassfeltene Ormen Lange og Snøhvit starter opp. Statoil og petroleumsdelen av Norsk Hydro fusjonerte til ett selskap under det foreløpige navnet StatoilHydro. I 2009 ga olje- og energiministeren beskjed om «at staten på selskapets generalforsamling kun vil stemme for forslag til navn der Statoil inngår, enten alene eller som den dominerende delen av et nytt navn».
Snøhvit er verdens nordligste felt i produksjon og brønnstrømmen fra feltet er verdens lengste flerefasestrøm – det vil si at gass, vann og lettere oljekomponenter strømmer ubehandlet i samme rør. Gassen elsporteres hovedsakelig til USA som LNG som nedkjølt gass og fraktes med spesialskip til den amerikanske vestkysten. Noe av gassen går til det spanske markedet.
Gassfeltet Ormen Lange blir åpnet. Ormen Lange er Europas tredje største gassfelt, og har verdens største gassbrønner. Rørledningen som tar gassen fra Norge til England er verdens lengste undersjøiske rørledning.
2011 - Fremdeles livskraftig
Norge feirer 40 år som produsent av olje og gass. Næringen er landets viktigste næring og sysselsetter direkte og indirekte 250 000 mennesker over hele landet.
Samtidig pågår det en høylydt politisk debatt om næringens framtid, og beslutninger som blir fattet de neste par årene vil kunne få stor betydning for Norges framtid som olje- og gassnasjon.
2010-2011 - Ny gigant funnet
I 2010 gjorde Lundin funn i lisens 501 (Avaldsnes), mens Statoil fulgte opp med funn i lisens 265 (Aldous) i 2011. Det ble bekreftet kommunikasjon mellom funnene i de to lisensene, og dermed er det ett stort sammenhengende oljefunn som har fått navnet Johan Sverdrup. Funnet ligger på Utsirahøyden i Nordsjøen, 140 kilometer vest for Stavanger.
Johan Sverdrup (tidligere Aldous/Avaldsnes) er et av de største funnene på norsk sokkel siden midten av 1980-tallet og blant de største funnene i verden i 2010/2011.