Denne kronikken er skrevet av Camilla Svendsen Skirung, rådgiver CCS i Zero og Benedicte Solaas, fagsjef klimapolitikk i Norsk olje og gass, og ble publisert i E24 28. mars 2021.
Parisavtalen forplikter oss til å redusere utslipp og bli mer bærekraftige. EU har meldt inn ambisiøse mål under Parisavtalen om å bli karbonnøytrale innen 2050. Et av verktøyene EU er i ferd med å utvikle er taksonomien, et klassifiseringsverktøy som skal definere hva en bærekraftig aktivitet er.
EUs taksonomi stiller strenge krav til hva som skal til for at en økonomisk aktivitet skal kunne anses som et bærekraftig investeringsobjekt. Bakgrunnen for dette er at man ønsker å dreie kapital over til aktiviteter som bidrar vesentlig til å realisere omstillingen EU har lagt opp til.
Fangst, transport og lagring av CO2 (CCS) er lagt inn som egne økonomiske aktiviteter i EUs taksonomi. Det befester CCS som en sentral løsning i klimaomstillingen.
Å etablere en verdikjede for CO2-fangst og -lagring vil legge til rette for en industriell infrastruktur som vil sikre både eksisterende arbeidsplasser og eksportinntekter, samtidig som det vil skape nye næringer og inntekter til Norge i framtiden. Realisering av fangstanlegg i Norge vil skape flere nye arbeidsplasser og styrke den norske kompetansen og gjennomføringsevnen til å bygge enda flere fangstanlegg.
Den offentlige debatten i Norge om EUs taksonomi har i stor grad dreid seg om hvordan ulike bransjer må tilpasse seg, og hvor krevende det vil bli å kvalifisere som en bærekraftig aktivitet under taksonomien. Men de færreste snakker om hvilke muligheter taksonomien kan skape for norsk næringsliv og industri.
Trolig vil taksonomien bidra til å drive frem nye CCS-prosjekter i Europa. Hvorfor det? Fordi blant de 70 aktivitetene som foreløpig er klassifiserte er de aller fleste knyttet til industriell produksjon og energi, hvor det settes ambisiøse krav som flere næringer vil slite med å innfri. Dette gjelder særlig krav knyttet til CO2-intensitet. Men taksonomien åpner for at man kan ta i bruk CCS for å møte kravene som settes.
Et eksempel kan være innenfor sementproduksjon hvor taksonomien setter grenseverdier for hva produsenter kan slippe ut. For å illustrere, og dette er kun et tenkt eksempel: la oss si at taksonomien definerer grenseverdien på 25 kg CO2 per tonn produsert sement. Dersom en sementfabrikk slipper ut 250 kg CO2 per tonn vil ikke kravene i taksonomien bli møtt. Men ved å investere i en CCS-løsning vil fabrikken fjerne store deler av utslippene og dermed komme godt under 25 kg. I henhold til taksonomien vil den nå være bærekraftig å investere i.
CO2-fangst og -lagring er en nøkkelteknologi for mange bedrifter som må kutte utslipp i sine verdikjeder for å tilfredsstille kravene i taksonomien. Det i seg selv vil kunne gi store gevinster for Norge gjennom eksport av teknologi og løsninger, og det vil skape et godt økonomisk grunnlag for kommende CCS-prosjekter – og dermed flere kunder til det norske lagringsprosjektet.
Altså er et godkjent-stempel for CCS i EUs taksonomi gode nyheter for både industrien, for klimaet og for den norske investeringen i Langskip. Det gir oss mulighet til å bygge nye verdikjeder i Norge, med visshet om at vi skaper morgendagens bærekraftige arbeidsplasser.
