Covid-19 har vært en nasjonal og internasjonal krise. På det meste var det flere arbeidsledige enn noen gang siden krigen. Selv nå, ett år etter krisen kom, er nesten 200.000 av oss registret som arbeidssøkende.
Koronakrisen traff også oljenæringen tungt. Det var en reell fare for at mange av de planlagte utbyggingene og ikke-kritisk vedlikehold kunne bli satt på vent. Analysebyrået Rystad Energy anslo i april at investeringsnivået i 2022 med vedvarende lave oljepriser kunne halveres sammenliknet med nivået i 2019. Selv i scenarioer med oljeprisbaner som ligner mer den vi har sett, ville koronausikkerheten medføre betydelig fall i investeringsnivået på norsk sokkel. Konsekvensene av et slikt fall i investeringene ville vært enorme, ikke bare for de om lag 200.000 arbeidsplassene i oljenæringen, men for hele næringslivet i Norge.
SV-politiker Haltbrekken sier til E24 22. februar at "selskapene får i bøtter og spann" og sier at han er bekymret for at skattepakken skal gi utbygginger som selskapene tjener på, men som ikke lønner seg for samfunnet.
Haltbrekkens bekymring er grunnløs. De midlertidige skatteendringene innebærer en utsatt skatt på prosjekter. Skatten skal altså betales på et senere tidspunkt. Oljeselskapene får kun ta del i pakken dersom de igangsetter prosjekter og dermed skaper arbeidsplasser.
Dette tror jeg Haltbrekken vet. Han vet nok også at Klimarisikoutvalget, satt ned av Stortinget, påpekte at oljeselskapene har høyere krav til lønnsomhet enn staten. Isolert vil dette tilsi at det ikke er en fare for at bedriftsøkonomiske prosjekter ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men motsatt. Altså at det er større sjans for at prosjekter staten og fellesskapet vil tjene på ikke blir igangsatt, fordi de ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme.
I tillegg vet Haltbrekken at alle større olje- og gassprosjekter også skal godkjennes av Stortinget.
Selskapene gjennomfører grundige vurderinger før igangsetting. Vi ser at selskapene evaluerer prosjektene kontinuerlig, og legger gjennomgående høye avkastningskrav til grunn for sine prosjekter. De midlertidige endringene i petroleumsskatten endrer ikke dette. For at Haltbrekkens bekymring om samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter skal være reell, må først oljeselskapene vedta prosjekter som er ulønnsomme for dem, og så må stortingsrepresentantene stemme for at de ønsker å gjennomføre disse ulønnsomme prosjektene.
Det virker heldigvis lite sannsynlig.
Til syvende og sist må vi se på oljepakkens viktigste effekt på statens inntekter: I stedet for kraftige kutt i investeringer, ser det nå ut til at oljeselskapene vil investere omtrent på linje med det som var anslått før pandemien i årene fremover.
Det betyr at mange prosjekter som ellers ville blitt skrinlagt nå vil bli gjennomført, noe som igjen betyr store milliardbeløp i ekstra inntekter hvert år til fellesskapet.
De midlertidige skatteendringene var avgjørende for denne bransjen, og den muligheten skal forvaltes på en god måte. Aktiviteten opprettholdes, og da sikres de om lag 200 000 arbeidsplassene som er tilknyttet næringen. Fellesskapet vil fortsatt tjene på de mange lønnsomme arbeidsplassene og inntektene fra industrien. Slik kan vi som bransje videreutvikle nødvendig lav – og nullutslippsteknologi som trengs for at vi skal nå klimamålene, samtidig legges grunnlaget for utviklingen av nye næringer. I et ellers dystert år er dette noe å feire for Norge.
