Denne kronikken er skrevet av direktør klima og miljø Hildegunn T. Blindheim og ble publisert i E24 26. februar 2021.
Olje- og gassindustrien satte i fjor ambisiøse mål om å redusere utslippene av klimagasser til nær null i 2050. Klimamålet for 2030 er å redusere utslippene med 40 prosent, men Stortinget ba regjeringen i fjor vår om å lage en plan, sammen med industrien, for hvordan utslippene kan reduseres med 50 prosent.
I år la KonKraft fram en rapport som viser at det vil være mulig å nå nesten 50 prosent kutt i klimagassutslippene i 2030. Da er både tiltak som er vedtatt eller nærmer seg en beslutning medregnet, men også mer krevende tiltak i foreløpig svært tidlig fase, som det er usikkert om lar seg gjennomføre. Å heve målet i 2030 fra 40 til 50 prosent vil dermed kreve langt høyere investeringer og bli betydelig mer komplisert.
Det kartleggingen viser er at operatørselskapene på norsk sokkel og på landanleggene jobber seriøst med å finne og gjennomføre betydelige klimatiltak, men uten kraft fra land er det ikke mulig å nå klimamålene for 2030. Store deler av det norske samfunnet må elektrifiseres.
Det må derfor være en prioritert oppgave for myndighetene å sikre nok strøm og overføringslinjer i overgangen til lavutslippssamfunnet, der både den landbaserte industrien og offshoreindustriens behov for fornybar energi til konkurransedyktige kostnader blir ivaretatt. Dette kan verken enkeltselskaper eller markedets «usynlige hånd» løse alene.
For å ivareta det norske konkurransefortrinnet internasjonalt er det viktig at både offshoreindustrien og landbasert industri videreutvikles for å møte framtiden hvor utslippene må reduseres betydelig og for å skape nye eksportmuligheter for leverandørindustrien. Da trengs både mer fornybar strøm og utvikling av nye verdikjeder som havvind, CO2-fangst og lagring og hydrogen.
Å prise CO2-utslipp er nødvendig. Det er pisken. Men dersom CO2-avgiften skal økes betydelig, må man samtidig sørge for at det totale virkemiddelapparatet og rammebetingelsene for øvrig, stimulerer til ny aktivitet og framskynder utviklingen av de klimaløsningene vi trenger.
Det gjør ikke en økt avgift alene. Hvis en økning i CO2-avgiften går inn i et CO2-fond etter modell fra NOx-fondet, vil dette kunne bidra til å redusere utslippene raskere og samtidig støtte utviklingen av null- og lavutslippsteknologier som CO2-fangst og -lagring, hydrogen og havvind. Da kan vi også oppfylle våre ambisjoner om å ta globale markedsandeler på nye lavutslippsløsninger samtidig som vi produserer olje- og gass med stadig lavere CO2-utslipp. Et slikt CO2-fond kan være gulroten som utløser mulighetene. Det vil skape nye arbeidsplasser, og sikre eksisterende.
Vi kommer ikke utenom at det grønne skiftet vil koste. Vår oppgave er å nå klimamålene, samtidig som vi sikrer lønnsom produksjon fra norsk sokkel som sikrer verdiskaping og arbeidsplasser. Det forutsetter konkurransedyktige rammebetingelser på sokkelen, og et virkemiddelapparat som gir økonomisk risikoavlastning for de nødvendige klimasatsingene.
