Da min bestefar skulle reise fra Finnmark til møte i Oslo brukte han i ei uke – hver vei.
Jeg var nettopp i New Zealand. Det tok et døgn.
Oljen og gassen har gitt menneskene en frihet vi bare kunne drømme om.
Gitt oss frihet til å enkelt reise fra sted til sted.
Fra land til land. Med bil. Med skip. Og med fly.
Knapt noen kan tenke seg et liv uten denne friheten. Som har kommet fra industrialiseringen. Fra tilgangen til energi. Fra enklere materialer. Som ikke hadde vært mulig uten olje og gass.
Det er jo også nettopp det som har gjort oljen så verdifull. Norge er forandret etter at vi fant olje. Fra å være et ganske alminnelig europeisk samfunn er vi i dag et av verdens rikeste.
Vi har hatt frihet til å bygge opp et samfunn hvor vi har en velutviklet helsetjeneste. Hvor alle kan gå i barnehage og på skole. Frihet til å støtte opp under et fantastisk kulturliv.
Kloke politikere gjorde olje-Norge mulig. Men vi hadde ikke kunnet bygge samfunnet på oljeformuen uten at dyktige fagfolk hadde funnet løsninger.
Løsninger som gjorde mulig - det alle trodde var umulig.
Rørledningen som krysset Norskerenna. Hvordan vi kunne sende olje og gass langt i samme rør. Fant olje der mange trodde den ikke fantes.
Det er menneskene, teamene, kunnskapen, som har gjort dette mulig.
Men. Vi vet at medaljen har en alvorlig bakside. Det er bred enighet blant forskerne i FNs klimapanel
om at klimagassene skaper en drivhuseffekt som øker temperaturen på jorda.
Det er ikke plass til særlig mye mere klimagasser i atmosfæren før virkningene kan bli irreversible og skadene store.
Alle vi som arbeider i oljenæringen må ta inn over oss at bruken av kull, olje og gass, er de viktigste årsakene til denne oppvarmingen. Utslippene må reduseres. Mesteparten av kullet, men også mye av den olje og gassen som vi vet finnes, må bli liggende igjen i bakken.
Samtidig trenger verden stadig mer energi. Folketallet på kloden øker hvert år med like mange som det bor i Tyskland. Hundrevis av millioner forventer å kunne leve bedre liv. Mer likt det livet vi lever. Med tilgang til den samme energien som gir oss frihet.
Verden må endres til et lavutslipps-samfunn. Men samtidig er verden inne i et teknologisk skift.
Det gir oss et moment til å skape endring.
Vi må utnytte dette momentet.
Men – et moment for endring betyr ikke at alt det gamle skal bort.
Tvert imot må framtida bygges på skuldrene til fortida.
Likevel: Når vi om 20 år ser tilbake på den tida vi nå er inne i, vil vi se at dette var – det er – et tidsskille.
For samfunnet. For oljeindustrien.
Der industrien gradvis blir annerledes.
Med ny teknologi for en lavutslipps-framtid. Med ny teknologi som endrer arbeidsoperasjonene.
Hvor vi går fra manuelle til flere automatiserte operasjoner. Hvor vi i brøkdelen av et sekund kan samle erfaringer fra tusenvis av tidligere handlinger, og bruke det til å gjøre klokere beslutninger i dag.
Det er en ny generasjon av industrien som vokser fram.
En industri som skal prege framtida. Slik dagens og gårsdagens industri har preget fortida.
Men endringene må gjøres nå. For framtida skapes nå. Og klarer vi ikke endringen, vil tiden gå fra oss.
For verden forandres. Og vi må forandre oss med den.
Tre utfordringer må løses:
Først: Energiproduksjonen forandres.
Når mer av energien kommer fra utslippsfrie kilder blir det mindre etterspørsel etter energi fra fossile kilder. Energimarkedet blir mer sammensatt.
Oljeselskapene og leverandørene har enorm kunnskap om energi og teknologi. Det gir selskapene nye forretningsmuligheter innen fornybar energi. Og samtidig mulighet til å bidra til en framtid med mindre utslipp.
Men igjen er det menneskene som må drive utviklingen framover.
Beate Myking leder Statoils havvind-operasjoner.Hun forteller at Statoil ser på muligheten for å forsyne en plattform i Nordsjøen med energi fra flytende vindmøller.
Det vil gi kraft. Men det vil også fjerne utslipp fra dagens gassturbiner.
Momentet er nå.
For det andre: Utslippsteknologien forandres.
Enkelte vil stenge oljeproduksjonen. Men hva blir konsekvensene i en verden som mangler energi?
Er det er rettferdig samfunn? Et trygt samfunn? Et bærekraftig samfunn?
Vi vet at verden trenger olje og gass. Og vi vet at verden ikke tåler utslippene fra olje og gass.
Er det kloke svaret å kutte produksjonen av olje og gass? Eller er det kloke svaret å kutte utslippene fra olje og gass?
Så blir spørsmålet:
Kan vi redusere utslippene fra olje og gass?
Ja: Vi må fortsatt redusere utslippene fra egen produksjon.
I dag skal vi høre Knut Simon Helland. Han bruker sine kunnskaper for å få ned utslippene fra Statoils produksjon på norsk sokkel.
Men kritikerne har rett. Mesteparten av utslippene kommer fra bruken av oljen og gass.
Verden kan ikke nå klimamålene fra Paris uten karbonfangst og -lagring. For sementindustrien og en rekke andre viktige industrigrener finnes det ikke noe alternativ.
Statoil, Total og Shell arbeider med å finne gode løsninger for å lagre CO2 under havbunnen i Nordsjøen.
Norge ligger langt fremme i å utvikle slik teknologi. Her kan Norge virkelig gi et bidrag av global betydning. Men da må Regjeringen ha vilje til å prioritere dette.
Fordi det vil gi næringsutvikling og nye arbeidsplasser.
Fordi det vil hjelpe Europa til å nå sine klimamål.
Fordi det vil redusere globale utslipp.
Dette er en viktig del av det grønne skiftet.
For olje- og gassindustrien er et CO2-lager på norsk sokkel også en mulighet for hydrogenproduksjon fra norsk naturgass.
Vi vet at stadig flere personbiler vil gå på elektrisitet. For mange andre formål vil imidlertid kapasiteten på batteriene sette begrensninger.
Selv 1000 Teslabatterier vil bare kunne drive et cruiseskipet par timer. Med hydrogen vil en fylling drive slike skip en hel måned – og det eneste som slippes ut er vanndamp.
Målet må derfor være å omgjøre naturgass med utslipp til hydrogengass uten utslipp. Steinar Eikaas arbeider med nettopp dette.
Han vil vi møte senere i dag.
Momentet er nå.
Og, det tredje: Vi må styrke vår egen konkurranseevne.
Det er de mest konkurransedyktige som vil få solgt oljen og gassen i markedene.
Spørsmålet er derfor hvem som kan drive mest effektivt og med lavest kostnader.
De dyreste ressursene vil bli liggende.
De siste årene har selskapene på sokkelen gjort en fantastisk innsats for å redusere kostnadsnivået.
Mads Hjelmeland i OneSubsea i Schlumberger forteller om subsea boosting-teknologien.
Den gir både økt utvinning og økt produksjon. Og samtidig lavere kostnader og lavere CO2-utslipp.
Eva Malmanger er operations manager for Maria utbyggingen i Wintershall. Hun forteller at de reduserte kostnadene ved utbyggingen med 25 prosent.
Rekordrask boring og installasjon av alt undervannsutstyr uten avbrudd og HMS-hendelser gjorde at prosjektet kom i produksjon ett år før tiden.
Eva gir stor honnør til Subsea 7 og de andre leverandørene for de gode resultatene.
Kostnadene på norsk sokkel er nesten halvert siden 2013.
Når jeg ser ut over forsamlinga, så ser det ut som dere puster lettere nå enn i fjor. Oljeprisen har gått opp. Kostnadene har gått ned.
Men, - det er nå det er fare for at vi slipper taket. Det kan vi ikke gjøre. Tvert imot.
I samarbeid mellom oljeselskap, leverandører og ansatte tar vi nye tak. Næringen har gått sammen om et stort industriprosjekt.
Vi skal ta i bruk ny teknologi som gjør nye løsninger mulig. Stadig jakte etter mer kostnadseffektive og klimavennlige løsninger i hele produksjonskjeden.
Automatisere arbeidsoperasjoner. Standardisere. Arbeide klokere.Mer effektivt.
Vi har allerede møtt Camilla Leon som arbeider med digitale løsninger i Aker BP. Hun fortalte hvordan digitaliseringen gjør det mulig å hente kunnskap fra enorme datamengder til å skape framtidens løsninger.
Momentet er nå.
Samtidig skal vi øke sikkerheten - tryggheten - for alle som jobber i næringa.
I samarbeid med arbeidstakerne.I samarbeid med myndighetene.
Det er ingen motsetning mellom bedre sikkerhet og lavere kostnader.
Jeg var på Sleipner tidligere denne uka. Der møtte jeg plattformsjef Yngve Tvedt. Han sa at sikkerhetsarbeidet er som å trille en stein i oppoverbakke. Hvis du slipper taket, går det nedover.
Mor mi fortalte meg at da hun var ung måtte de bære vann og vaske klær for hånd.
Hun fortalte at hennes høyeste ønske var at det måtte komme en maskin som kunne vaske klær.
Mens jeg står her har jeg en robot som støvsuger huset. Det er ønsket om noe bedre som driver oss framover. Det er de som ønsker forandring som driver oss framover. De som finner løsninger som driver oss framover. Folkene som hver dag tar tak i utfordringene som driver oss framover.
Det er Beate, Knut, Steinar, Camilla, Mads, Eva og alle de andre som gjør jobben.
Teknologiske framskritt gjøres av mennesker. Med innsikt og erfaring. Med kreativitet. Med vilje til å komme videre. Gjøre det umulige mulig.
Slik skal vi utnytte momentet.
Framtiden er under arbeid.
