For å forvalte olje- og gassressursene best mulig er det viktig at mange oljeselskaper konkurrerer om de beste løsningene for å finne olje og gass. Statoil, Shell og andre store selskap som her vært her i mange år kan - som alt annet næringsliv - trekke utgifter fra inntekter før de betaler skatt. Nettopp for å få mange ulike selskaper til å prøve forskjellige letemodeller, har et bredt flertall i Stortinget ønsket å gi små og nye selskaper de samme vilkårene som de store og veletablerte. Det ble derfor i 2004 innført en ordning slik at også nye selskap som ikke har løpende inntekter kan få oppgjort skatteverdien av de kostnadene de har hatt til selve letingen hvert år. Det har vært svært, svært lønnsomt for alle som bor i Norge.
En suksess
De nye selskapene har flere ganger funnet olje og gass der det tidligere ikke er funnet. Feltene Pil og Bue bores for eksempel som et resultat av at det er kommet nye aktører til norsk sokkel etter innføringen av leterefusjonsordningen. Borekostnaden for de to brønnene var om lag 3 milliard kroner. For skattefradraget av disse letekostnader til selskapene, altså om lag 2 milliard kroner, kan staten få tilbake om lag 16 milliarder kroner fra Pil og Bue når selskapene skal betale skatten av salgsinntektene på 78 prosent. Og de pengene de nå har fått i forskudd hadde de fått om noen år uansett.
Ikke en subsidie
Grønn skattekommisjon (NOU 2015:15) slo fast at den såkalte leterefusjonsordningen i oljevirksomheten ikke er noe subsidie. Kommisjonen skrev enstemmig: "Leterefusjonsordningen innebærer at selskap som ikke er i skatteposisjon kan velge om de ønsker å få refundert 78 pst. av letekostnadene påfølgende år eller trekke letekostnadene fra i framtidig skattegrunnlag. Ordningen ble innført for å sikre skattemessig likebehandling av selskaper i og utenfor skatteposisjon. [...] Nåverdien av leterefusjon og framtidig skattefradrag er den samme og leterefusjonsordningen innebærer dermed ingen subsidie."
Regnestykket er ganske enkelt
La oss tenke oss to oljeselskap. Begge har letekostnader på 100 millioner kroner i to etterfølgende år. Selskap A har inntekt på 1000 millioner hvert av årene. Selskap B starter opp første år og har ingen nettoinntekt fra virksomheten utenom letingen det året, men tjener dobbelt så mye som det første selskapet året etter. På to år har altså de to selskapene nøyaktig samme inntekt og nøyaktig samme fradrag. Det selskapet som har jevn inntjening betaler da 78 prosent skatt av overskuddet på 900 millioner kroner (1000 minus 100) hvert av årene. Til sammen 1404 millioner kroner. Det nystartede selskapet har bare utgifter første året. Hvis de velger å få skatteverdien utbetalt direkte, får de utbetalt 78 prosent av de 100 millionene de har hatt i kostnader første når, altså 78 millioner kroner. Det andre året må de imidlertid betale 78 prosent skatt av et stort overskudd på 1900 millioner kroner (2000 minus 100). De skal da betale 1482 millioner kroner i skatt. Samlet for de to årene betaler de altså 1482 minus 78, som da blir 1404 millioner kroner, som er nøyaktig det samme som selskap A betalte for nøyaktig like stor inntekt. Hvis selskap B hadde "spart" fradraget for utgiftene det første året slik at de kunne trekke det fra i inntekten andre året, så ville også summen blitt den samme 78 prosent av 2000 minus 200. Da ville de det andre året kunnet trekke fra kostnadene for begge årene, og da ville de fått renter på det tapet de hadde på å ikke få pengene det første året. Selskapene ender altså opp helt likt!
Dette kan derfor enkelt sies slik en enstemmig Grønn skattekommisjon gjorde: "Nåverdien av leterefusjon og framtidig skattefradrag er den samme og leterefusjonsordningen innebærer dermed ingen subsidie." Derimot er den en kilde til store inntekter for fellesskapet.
