MILLIARDVERDIER: I årene 2000 til 2014 ble det boret 583 letebrønner på norsk sokkel. Ifølge Oljedirektoratets analyse vil disse tilføre fellesskapet 2000 milliarder kroner, etter fratrekk av letekostnader. Her er Maersk Inspirer-riggen. Foto: Maersk Drilling
Oljeselskapene som opererer i Norge, betaler 78 prosent i skatt av sine overskudd, men får trekke fra utgifter til leting før skatt. Refusjonsordningen ble innført i 2004 for å gi nye aktører likeverdige rammebetingelser for letevirksomhet.
Selv om det er omstridt hvor store områder som bør åpnes for olje- og gassvirksomhet, er det stor grad av enighet om at når en lisens er tildelt, er det viktig å få en best mulig undersøkelse og eventuell utnyttelse av ressursene.
Diderik Lund, professor emeritus og medlem av det norske Petroleumsskatteutvalget (2000), poengterer at selskapenes beslutning om å satse på et prosjekt, blant annet vil avhenge av skattesystemet.
– Målsettingen har vært at særskatten på petroleum skal ta inn en stor del av den ekstraordinære avkastningen. Prosjekter som ville vært lønnsomme uten særskatt, skal være lønnsomme også under særskattesystemet. Tilsvarende skal ulønnsomme prosjekter forbli ulønnsomme. Dette omtales som nøytralitet, forklarer Lund til Norsk olje og gass.
Balanserer
Han presiserer at vi må skille mellom fradrag for kostnader i letefasen og fradrag for utbyggingskostnader. De sistnevnte fradragene har vært omstridte. Men det er ikke noen tilsvarende uenighet blant økonomer om refusjonsordningen for letekostnader.
– Hva bidrar refusjonsordningen til?
– Hensikten er at selskapenes beslutninger om leting ikke skal bli påvirket av skattesystemet. De vet at staten vil ta inn 78 prosent av nettoverdien av det de finner. Hvis de også får fradrag for letekostnader mot en skattesats på 78 prosent, så tilsier standard økonomisk teori at skatteeffektene balanserer hverandre, slik at beslutningene ikke blir påvirket, sier Lund.
– Brakt inn hundrevis av milliarder
– Hvordan vil en endring i ordningen kunne hemme virksomheten på norsk sokkel?
– Hvis det ikke lenger er mulighet for refusjon, kan vi ikke regne med at letevirksomheten blir truffet ut fra samfunnsøkonomisk fornuftige kriterier. Selskapene vil bare lete etter de aller mest lønnsomme forekomstene. Selv om man ønsker å begrense norsk petroleumsutvinning, vil dette være en lite effektiv metode. Da må det være bedre å la være å dele ut lisenser.
– Hva får folk flest igjen for ordningen?
– Det er grunn til å tro at ordningen har bidratt til de store inntektene staten har hatt fra sektoren, gjennom å fremme mer intens utnytting av de blokkene som er delt ut. Hvis noen mener den har gitt et netto tap for staten, må de i så fall prøve å begrunne det. Vi må huske at næringen betaler 78 prosent skatt, som har brakt inn hundrevis av milliarder hvert år på 2000-tallet.
Som Norsk olje og gass tidligere har poengtert bores prospektene Pil og Bue som et resultat av at det er kommet nye aktører til norsk sokkel etter innføringen av leterefusjonsordningen. Borekostnaden for de to brønnene var om lag én milliard kroner. For én milliard kroner i refunderte letekostnader til selskapene, kan staten få tilbake 30 milliarder kroner.
Les også: Budsjett uten inntekter fra oljenæringen vil gi Norge velferdssjokk
