Faksimile: VG lørdag 19. desember
Innstramningene som nå foretas i statsbudsjettet viser betydningen av fortsatt å ha betydelige oljeinntekter. Vår velferd vil også i fremtiden være avhengig av statens inntekter fra olje og gass.
Norsk olje- og gassnæring har i over 40 år vært en av statsbudsjettets viktigste bidragsytere. Gjennom utvinning av olje og gass har Norge kunnet bygge et samfunn som ifølge FN er verdens beste land å bo i.
I 2014 kom hver fjerde krone (27 prosent) av statens inntekter fra norsk olje- og gassindustri.
Ingen andre næringer er i nærheten av dette. Olje- og gassnæringen har en andel på 19 prosent av BNP i Norge.
Det gjør oss til den største verdiskaperen i landet. Fra 1990 og frem til i dag har vår andel av den totale verdiskapingen ligget mellom 13 og 25 prosent.
Siden produksjonen på norsk sokkel startet tidlig på 70-tallet, har petroleumsvirksomheten bidratt med over 11 000 milliarder kroner til Norges bruttonasjonalprodukt, målt i dagens kroneverdi. Likefullt er bare 45 prosent av det en regner som samlede utvinnbare ressurser på norsk kontinentalsokkel utvunnet.
Norsk olje- og gassnæring vil fortsatt være Norges viktigste næring, og inntektene fra næringen vil være avgjørende for å ivareta velferdsstaten.
Inntektene fra virksomheten til staten blir overført til Statens pensjonsfond utland (SPU), som per november 2015 utgjorde over 7000 milliarder kroner. Gjennom Handlingsregelen gjør nye overføringer fra Statens pensjonsfond utland til statsbudsjettet at vi kan finansiere viktige fellesgoder uten å trekke av fondskapitalen.
I 2015 vil om lag hver niende krone som brukes over statsbudsjettet komme fra Statens pensjonsfond utland.
I den politiske debatten tar nå flere til orde for enten å redusere utvinningstempoet på eksisterende olje- og gassfelt, avvikle olje- og gassvirksomheten helt eller stanse all videre letning av olje og gass på norsk sokkel.
Dersom slike forslag får flertall og blir gjeldende politikk vil det få dramatiske konsekvenser for statens inntekter, og dermed politikernes mulighet til å prioritere ulike formål på statsbudsjettet, enten det gjelder bevilgningene til barnehager, kultur, høyere utdanning og forskning, helse og omsorg, politi, eller det militære, eventuelt ønsker om skattelettelser.
Et regjeringsoppnevnt utvalg, ledet av Professor Øystein Thøgersen ved NHH, har vurdert hva som er fornuftig bruk av oljefondet fremover. Basert på at toppen av utgifter knyttet til aldring av befolkningen for alvor tar til om 10-15 år, anbefales det at vi i dag holder oss et godt stykke under 4-prosentbanen for bruk av Statens Petroleumsfond Utland (SPU). I denne vurderingen har man hensyntatt at norsk økonomi fortsatt vil tilføres betydelige verdier fra olje- og gassvirksomhet utover bidraget fra SPU.
Vi kan selvsagt alltid bruke mer av de 7000 milliardene vi har på bok, men da vil vi undergrave hele tankegodset bak handlingsregelen, nemlig at vi gjennom Statens petroleumsfond utland (SPU) skal sørge for at alle generasjoner nordmenn får glede av den enorme verdiskapningen vi har tatt ut gjennom utvinning av ikke-fornybare olje- og gassressurser, ikke bare de generasjonene som var så heldige å leve akkurat til rett tid.
Handlingsregelen er utformet slik at man kun bruker av den forventede realavkastningen i fondet, det vil si at fondskapitalen (kjøpekraftsjustert) i prinsippet skal være uberørt over tid.
To nedbyggingsscenarioer
For å illustrere betydningen av fortsatt høy aktivitet i norsk olje- og gassnæring, har vi under vurdert to nedbygningsscenarioer for norsk petroleumsvirksomhet der slik tilførsel enten blir sterkt redusert eller stopper helt opp.
1) Umiddelbar avvikling
2) Stopp i nyinvesteringer
Dette er en skjønnsmessige vurderinger. Utgangspunktet er at vi i referansecaset kan holde en relativt jevn kontantstrøm fra petroleumssektoren fra nå og til ca 2030 (basert på relativt flate
produksjonsprofiler). Vi legger da til grunn 200 MNOK i året som er nivået vi forventer for 2015.
I bortfallscenariene har vi tatt innover oss at det tar tid før vi klarer å stenge ned. Selv i scenario 1 vil det være produksjon etter 2020, men vi har forutsatt at lønnsom produksjon motsvares av negativ kontantstrøm knyttet til plugging og avvikling. Dette er uansett ikke noe realistisk scenario, men illustrerer betydningen av næringen. I scenario 2 har vi bygget opp bortfallet over tid ettersom man først vil få effekt av investeringer, deretter vil effekt av nedbygging av leting komme med forsinkelse. Nært i tid (frem mot 2020) blir det ingen effekt
1) Umiddelbar avvikling av norsk olje- og gassnæring
En umiddelbar avvikling av olje og gassnæringen er selvsagt ikke mulig, men det mest dramatiske scenarioet vil være at alle nyinvesteringer opphører og at feltene stenger ned så raskt det lar seg fysisk gjøre. Da vil vi trekke til oss enorme kostnader knyttet til plugging av brønner og stengning / fjerning av felt, samt omfattende erstatninger til oljeselskaper som får sine konsesjoner inndradd. De siste årene har kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten overført Statens Petroleumsfond Utland vært på mellom 200 og 400 milliarder kroner. Det forventes en relativt jevn produksjon fra norsk sokkel frem mot 2030.
Deretter vil den falle, men med lønnsom produksjon langt frem basert på både felt som kommer i produksjon og ikke-oppdagede ressurser. Vi anslår her bidraget forenklet til å være 200 milliarder kroner årlig frem mot 2030, og deretter 100 milliarder årlig fra 2030 til 2060. I nedstengningsscenariet anslår vi at kontantstrømmen vil være lik frem mot 2020 men at man deretter vil ha netto null i kontantstrøm.
Sammenlignet med referansen beskrevet over tilsvarer det et bortfall i inntekt på 5200 milliarder kroner som omgjort til nåverdi ved 4 prosent diskontering blir ca 2 460 milliarder kroner. Omgjort til 4 prosent permanentinntekt (Handlingsregelen) tilsvarer det et årlig tapt handlingsrom på 100 milliarder kroner årlig.
Det jobber i dag ca 300.000 personer innen olje og gass og disse har et relativt sett høyt lønnsnivå som vi har estimert til å være ca 250.000 kroner over det man ville ha hatt i andre bransjer. Dette betyr igjen at Staten har ekstraordinær skatteinngang fra både personskatt og arbeidsgiveravgift for denne arbeidskraften. I en situasjon der vi stopper all nyinvestering forutsetter vi at disse menneskene vil reallokeres til andre næringer med gjennomsnittlig lønn og dermed at Statens proveny fra personskatt og arbeidsgiveravgift vil falle med over 40 milliarder kroner årlig.
Samlet reduksjon av handlingsrom i avviklingsscenarioet blir dermed på ca 140 milliarder kroner i året.
Det bør understrekes at en snarlig avvikling av olje- og gassfelt der vi har gjenstående lønnsom produksjon vil være brudd med konsesjonsvilkårene og kan utløse betydelige erstatningssøksmål. Disse er ikke tatt med i beregningene over. I tillegg vil man ved en så brå omlegging få betydelig ledighet og må påregne omstillingskostnader knyttet til arbeidsledighetstrygd, arbeidsmarkedstiltak mv. Heller ikke disse er verdsatt i vår forenklede oppstilling.
2) Stopp i nyinvesteringer
I et scenario der man stopper alle nye tildelinger og nye investeringer på norsk sokkel men fortsetter drift av eksisterende felter vil kontantstrømmen gå drastisk ned allerede etter få år.
Først gjennom manglende bidrag fra investeringer i påviste ressurser, og deretter fra mangel på tilførsel fra letevirksomhet. Hvis vi forutsetter at investeringsstopp vil gi et årlig bortfall av inntekter til SPU på 50 milliarder kroner årlig fra 2020-24, 100 milliarder kroner årlig i perioden 2025-30 og 50 milliarder i perioden 2031-60, så vil det gi et samlet inntektsbortfall på totalt 2.350 milliarder kroner, tilsvarende 1.040 milliarder kroner i nåverdi ved 4 prosent diskontering. I forhold til referansecaset der man har slike inntekter, betyr det, gjennom omforming til permanentinntekt, et årlig tapt handlingsrom på i overkant av 40 milliarder kroner årlig.
I dette scenarioet forutsetter vi at kun 200.000 jobber med høyt lønnsnivå vil ryke og dermed blir det årlige bortfallet av personskatt og arbeidsgiveravgift på i underkant av 30 milliarder kroner.
Summen blir da på ca 70 milliarder kroner årlig i tapt handlingsrom.
Det kan argumenteres for at vi ved bortfallet av personskatt og arbeidsgiveravgift har tatt for hardt i ettersom deler av arbeidskraften vil kunne jobbe mot eksport. Videre kan det være at vi har overestimert forskjellene i lønnsnivå mellom ansatte i olje og gass og andre bransjer fordi gjennomsnittlig kvalifikasjonsnivå i olje- og gass ligger over snittet for privat sektor for øvrig. Dette kan tenkes, men vi tror at den norske petroleumsklyngen er svært avhengig av et hjemmemarked for å være livskraftig på sikt. Beregningene underestimerer effektene av oljebortfall ved at vi ikke har tatt med smitteeffekten til andre bransjer.
Den høye grunnrenten og lønnsnivået i olje og gass har bidratt til at vi har et generelt høyt lønnsnivå også i andre sektorer. Det bør også nevnes at vi ikke har tatt med overtid når vi har regnet ut forskjellene og den vil trolig isolert sett bidra til å øke forskjellene, både fordi overtiden regnes av høyere lønnsnivå innen olje og gass og fordi en relativt sett høyere andel av personskatten vil få toppskatt.
Et oljefritt og fattigere Norge!
Olje- og gassinntektene de siste 40 årene har gjort det mulig for norske politiske å bygge Velferdsstaten Norge steg for steg. Innføring av pappapermisjon, full barnehagedekning med maksimalpris, økte bevilgninger til kultur osv. Å kutte 75-150 milliarder kroner i statsbudsjettet er dramatisk, men samtidig ikke umulig. For eksempel var spareplanen til Hellas i 2012 på 11,5 milliarder (nær 100 milliarder kroner) over to år.
Konsekvenser av bortfall av 70 – 140 milliarder
Et alternativt statsbudsjett med reduserte inntekter fra olje og gass vil angå velferden til folk flest i deres hverdag. Selv de laveste anslagene for lavere inntekter gir en alvorlig pekepinn på hvor store kutt somkan bli nødvendige dersom fremtidige oljeinntekter tas ut.
Et oljefritt statsbudsjett ville gitt Norge et velferdssjokk. Gode ordninger vil måtte avvikles eller nedtones eller vi må øke skattetrykket betydelig for å opprettholde velferdsnivået. Dersom man skulle dekke inn et årlig bortfall av statlige inntekter på 70 milliarder kroner gjennom personskatt så ville det tilsvare en økt beskatning på 26 000 kroner per person per år (gitt 2,7 millioner
yrkesaktive).
Tilsvarende vil et bortfall på 140 milliarder kroner tilsvare 52 000 kroner i økt beskatning per år per yrkesaktiv nordmann.
Med en progressiv skatteberegning vil skatteøkningen naturligvis ikke slå ut jevnt for alle skattebetalere.
Tilsvarende kan man også endre satser for andre provenykilder som selskapsskatt, merverdiavgift og diverse avgifter. Man vil også kunne innføre eller øke brukerbetaling for samferdsel, barnehager, skoler, helsetilbud eller andre offentlige tjenester.
En gjennomsnittsberegning for personskatt er uansett en grei pekepinn for omfanget av innstrammingsbehovet og kan relateres til den enkeltes lommebok.
Store sektorer som finansieres over statsbudsjettet
Prioriteringer av inntekter og utgifter er det politikeren som gjør, men vil har satt opp en listen som beskriver de største kostnadene i landets statsbudsjett.
Universitet og høgskoler 34 milliarder: Norge bruker hvert år rett i overkant av 34 milliarder kroner på drift av alle landets høyere utdanningsinstitusjoner og mesteparten av forskningen som skjer i landet.
Politi 16 milliarder: Hele den norske politistyrken krever i overkant av 16 milliarder å drive i året. De som sørger for trygghet og beskyttelse av samfunnet
Rettsvesen 2,5 milliarder: Driften av alle domstoler og rettsinstanser i Norge som forvalter lovverket koster i overkant av 2,5 milliarder kroner.
Vegformål 31 milliarder: Disse midlene inkluderer alt det staten setter av til utbygging og drift av veier over hele landet.
Jernbane 21 milliarder: Dette er investerings- og driftsbudsjettet for jernbanene i Norge. Herunder ligger også driften av NSB.
Barnehagene 48 milliarder: Via kommunene sine overføringer går i underkant av 50 milliarder kroner til å drive alle landets barnehager. Dette gir et tilbud til i underkant av 300 000 barn over hele landet.
Grunnskolen 1-10 trinn 62 milliarder: Via kommunene sine overføringer bruker Norge i dag i overkant av 60 milliarder kroner på å drifte alle offentlige og private grunnskoler i landet. Det betyr at om lag 620 000 elever får sitt tilbud gjennom denne bevilgningen som kommunene forvalter.
Sykehus 140 milliarder: Alle sykehus i Norge driftes over denne posten. Det utgjør en av de største bevilgningene direkte over statsbudsjettet årlig. Det arbeider 128 000 mennesker her og de behandler om lag 1,8 millioner
mennesker årlig.
Primærhelsetjenestene og omsorgstjenester i kommunene 8 milliarder: Dette er den delen av tjenestene som gir oss fastlegetilbud, helsesøstertjenester, psykologer, og spesialistleger utenom sykehusene. Her finner vi blant annet om lag 4400 fastleger som de fleste av oss henvender oss til når vi tar kontakt med helsevesenet.
